Du trenger ikke mer enn 6

Kan 6 ord fortelle en historie? I A-magasinet 3. okt var det nettopp dette som var emnet. Det kalles mikronoveller, og denne typen skriving går ut på at du skal fortelle en historie, men bare 6 ord!

Denne typen skriving er interresant, for selv om historien forteller lite kan vi som leser den selv velge hvordan vi tolker den. Ja, vi får brukt fantasien vår til å bestemme over en historie vi ikke selv har skrevet. Selv har jeg aldri lest noe slikt tidligere, men jeg synes det var en morsom og spennende skrivemåte. Ved å bare lese 6 enkle ord, begynner man raskt å prøve å skjønne mer av den ved å bruke fantasien vår. Vi slipper også å lese lange bøker som får oss til å gjespe, ved bare å lese 6 ord er du ferdig med en historie, og mikronoveller kan på mange måter være mer interresant en bøker som ikke lar oss bestemme noe i historien.

Jeg tror mikronoveller er noe som har kommet i den senere tid, sammen med utviklingen av samfunnet og miljøet rundt oss. Nå til dags, vil de fleste av oss si at tid er en mangelvare, så kanskje mikronovelle er midt i blinken for oss som har for liten tid, og for mye å gjøre

Det er vanskeligere enn man skulle tro, men her er mitt eget forsøk på mikronovelle:
Det kommer en dag imorgen også.

Bildet er tatt herfra

OD-dagen

Her i Norge er det for folk flest et slit og komme seg opp av sengen om morningen, for så å dra på skolen! I Bangladesh er det en helt annen situasjon. Å få gå på skolen og få en utdanning kan bety utrolig mye når det gjelder livssituasjon, mens her i Norge er det en selvfølge.. Ja, for om vi gjør det dårlig på skolen får vi oppfølgingstjenester som skal hjelpe oss! Og om det går riktig dårlig, finnes det alltid en jobb på Rimi..

Vi ble alle samlet i auditoriet for å høre om denne mye omtalte OD-dagen. Prosjektet i år, var å tilby ugifte kvinner i Bangladesh muligheten til å gå på skole! Ikke helt vanlig skole, men ett opplegg kalt Shonglap. Det betyr samtale og oppfordrer mennesker til å løse problemer og konflikter med kommunikasjon. Shonglap lærer også jentene i ett yrke som skal sørge for at de kan tjene penger i fremtiden. Gi en mann en fisk og han vil ha mat resten av dagen. Lær ham å fiske og han har mat resten av livet!

Torsdag 23.oktober utførte elevene på Sandvika vgs valgfritt arbeid der lønnen skulle gå til utdanning for ugifte kvinner i Bangladesh. Som mitt bidrag skulle jeg støvsuge hele huset hjemme. I tillegg vasket jeg 2 bad og tjente litt til min egen lomme. For min del var dagen en god invistering, både fordi jeg tjente litt selv og huset ble rent, men også fordi jeg vet at mitt bidrag vil være med å hjelpe de stakkars kvinnene i Bangladesh. Jeg synes faktisk det var deilig med en avvesling fra den vanlige skoledagen... Og hvem vet, kanskje er mitt bidrag det som skal til for å hjelpe en jente til å få bedret livskvaliteten sin. Kanskje vil hun se frem til en bedre fremtid der hun kan tjene inn penger til seg selv, og kan være med å bestemme økonomien i familien. Og ved at kvinner får mer makt i hjemmet, kan jo det være starten på et land der kvinner kan bestemme selv og være mer likestilte med mennene enn noen gang tidligere. Alt dette bare med min hjelp! Jeg satt hvertfall igjen med en god følelse inni meg!

Bilde er tatt fra: fattigdomsbekjemper.no/article/6558

Hva er privat?

Vi eksponerer mer og mer av oss selv på internett. Privat eller offentlig, det meste er der.
Vi legger ut fler og fler bilder av oss selv og venner, uten å tenke på hvem som kan se dem. Mange av bildene er helt uskyldige, men mange er også av en mer utfordrende art. For meg virker det ikke som om mange husker at når de har lagt ut personlige bilder, er ikke bildene lenger private, men tilgjengelig for hele verden.

Idag legger nok mange ut bilder av seg selv og venner uten og tenke på konsekvensene. Det virker kanskje uskyldig og ufarlig å legge ut bilder på sin egen Facebook-profil(eller lignende nettsteder), men ofte kan andre få tak i disse bildene uten problemer og når bildene først har havnet i andres og kanskje feil hender er det vanskelig å få stoppet dem.

Selv er jeg medlem av facebook, og jeg tenker meg godt gjennom før jeg legger ut diverse bilder, men hos mange finnes det ingen grenser på hva de kan legge ut. Jeg har sikkert sett mange hundre bilder av forskjellige "fyllefester" der alkoholen tydelig har satt preg på bildene. Ofte lurer jeg på hva som har vært i tankene på den som har lagt de ut. For med en gang du har valgt å publisere noe, vil det aldri helt forsvinne fra nettet. Man kan aldri være helt sikker på at bildene ikke er blitt lagret av andre før du har rekket å slette det.
Og konsekvensene av publisering, kan være store. Framtidige arbeidsgivere kan fiske frem gamle bilder, som du ikke trodde noen hadde sett, og det kan ende i at du ikke får jobben eller eventuelt sparken. For meg er det helt greit at andre legger ut avslørende bilder av seg selv, men helt imot at noen legger ut bilder av meg uten tillattelse. De kan væresågod å blottlegge seg selv for hele verden, men la mitt privatliv være. Det er jo viktig å tenke på at bildene du legger ut kan ødlegge masse for andre!

Selv har jeg brukt facebook som en informasjonkilde om personer. Både bilder, mail adresse og telefonnummer er mulig å finne. På mange måter kan dette være en positiv ting, men det skjer også noen tilfeller der enkeltpersoner har blitt krenket. Jeg har aldri vært borti tilfeller der noen har blitt krenket og sjikanert via internett, men jeg har hørt mange historier der bilder har havnet i feil hender og foreksempel endt opp som et middel for mobbing.

Det er vanskelig å sette en grense for hva som er akseptabelt å publisere og hva som ikke er det. Forskjellige folk har forskjellig oppfatnig av dette, men hos meg er det ikke akseptabelt med bilder som jeg er redd fr at noe kan se og missbruke, sende videre osv. Derfor er jeg svært forsiktig med hva jeg legger ut på nettet, fordi jeg ikke vil at hele min identitet skal bli sksponert.

Bilde er tatt herfra