Mitt liv som hund

Forrige fagdag i norsk brukte vi på å se film. Denne gangen var det en svensk film som het "Mitt liv som hund" fra 1985, som stod på programmet. Jeg har aldri hørt noe om denne filmen, så jeg hadde derfor heller ingen forventninger til den. Filmen er basert på en roman av Reidar Jönsson, og regissert av Lasse Hallström. Den fikk god kritikk da den kom ut, og mottok en Oscar for beste regi og manus og den vant Golden Globe for beste utenlandske film.

Filmen handler om en sjarmerende gutt på 10 år, med navn Ingemar. Året er 1959, og Ingemar, en gutt som støtt og stadig havner i trøbbel og dette driver moren til vanvidd . Han er en godhjertet liten gutt, men alle fantestrekene hans passer dårlig med tanke på at moren er alvorlig syk med turberkolose. Tiden går og sykdommen blir verre, og Ingemar blir sendt til onkelen sin i Småland fordi moren må få litt fri fra han og broren. Her blir han kjent med et helt annet miljø og trives godt. Her blir han møtt med glede og kjærlighet, personlig tror jeg dette miljøet er bedre for han.

Filmen er i stor grad kronologisk, der vi får være med gjennom oppveksten til Ingemar. Likevel er det noen tilbakeblikk og dette er da det blir vist klipp fra tiden hvor moren var frisk. Her ser vi hvordan forholdet til moren og Ingemar engang var og dette viser jo at det ikke alltid har vært slik som vi får intrykk av i begynnelsen av filmen. Han forteller at han savner å fortelle henne historier som fikk henne til å le. Ettersom sykdommen utvikler seg og moren blir slappere og slappere, har hun ikke lenger den samme energien til å høre på hans historier. "Hvorfor vil du ikke ha meg, mamma?" spør Ingemar seg om, og dette er nok fordi han tror at hun ikke er glad i han lenger, nå som hun ikke lenger ler av historiene hans. Moren til Ingemar er en svært dynamisk person som går fra å være en glad, energifull og kjærlig mor til å stadig forandre seg til det motsatte. Trist, sur og trøtt, til hun til slutt dør.


Jeg finner noen få frampek i filmen. Først og fremst skjønner vi ganske fort at moren ikke kommer til å bli noe bedre. I tillegg får vi inntrykk av at Sickan, hunden til Ingemar er død, eller sendt bort, lenge før det egentlig blir konstatert. Jeg tror ikke at det er meningen at disse frampekene skal spille noen stor rolle i filmen.

Filmen skildrer veldig godt miljøet på hjemstedet og i Småland, og dette gjør at vi ser forskjellene på de to stedene tydlig. De har brukt virkemidler for å få fram stemningen hos moren, ved å bruke mørke og triste farger, slik at vi får inntrykk av at stedet er svært dystert. I småland derimot, er det blitt brukt lyse farger og vi ser glade mennesker med en munter tone. I tillegg har de også mye mer såkalt gladmusikk. Da vi så filmen fikk jeg også inntrykk at dette var en typisk bygdesamfunn, der alle kjenner alle.

Under hele filmen viser Ingemar at han er veldig reflektert, han gjentar "det gjelder og holde distanse" flere ganger i filmen, og han sier opptil flere ganger at det er viktig å ta litt avstand fra ting slik at man kan se det i ett større perspektiv. Dette er etter min mening en veldig god egenskap, og gjør at Ingemar greier å komme seg gjennom den tøffe tiden, ved å kontinuelig sammenligne seg med noen som har det verre eller vanskeligere enn seg selv. Han liker å se ting i en større sammenheng, og romhunden Laika som ble sendt opp i Verdensrommet av russiske forskere fascinerer han mest. Hunden fikk ikke bestemme, men måtte rett og slett ofre seg for vitenskap. Jeg tviler sterkt på at hunden visste hva som skulle skje med den.

Han virker svært modig for alderen til tross for at de voksne behandler han som et barn. De vil ikke fortelle han sannheten for å skåne han, men dette gjør bare ting enda verre for Ingemar. Kanskje er grunnen til at de holder sannheten fra han, fordi de tenker at han har vært igjennom nok allerede.


Tittelen "Mitt liv som hunden", tror jeg kommer av at han ble behandlet på samme måten som en hund. Ingen fortalte han hva som foregikk rundt og, og hadde heller ingenting å si når det kom til hva som skulle skje med han. Han sammenlignet seg med Laika, romhunden og Sickan fordi de var fanget i en slags boble, hvor de ikke fikk vite sannheten om hva som skjedde i omverden. De ble fortalt hvite løgner og forstod lite av hva som skjedde rundt en.


Jeg synes filmen var ganske søt, men den fanget meg ikke noe særlig og jeg synes til tider den var litt kjedelig. Jeg synes filmen tok opp viktige temaer som død, vennskap, familie og oppvekst. Selv tror jeg det er en film som mange kan kjenne seg igjen i. Ja, til og med idag, til tross for at filmen ble lagd i 1985. Ikke minst beviser Ingemar at man kan gå igjenom mye, men at man alltid kommer seg gjennom det, uansett hvor tøft det enn kan være. Han gir oss ett bra budskap, at det alltid er et lys i enden av tunnelen. (Ja, selvom man kanskje må se veldig langt etter det)

Her er traileren til filmen, men denne er tekstet til japansk:




Bilde 1
Bilde 2